Forfjamset og forvirret masefjas. Ja.
Jeg har aldri for folt det slik som jeg har folt meg den siste tiden. Det er ikke daarlig og det er ikke bra. Det er uvant. Det er en folelse av forandring som det er vanskelig aa sette ord paa. Jeg har alltid pratet mye, og mens jeg har pratet har jeg forstaatt hva jeg sier. Hva jeg foler og hva jeg trenger. Jeg har alltid likt meg best i andres selskap, og fort folt meg ensom aleine. Naa gaar ordene i staa. De krangler og skuler paa hverandre, de gaar i krig og de gir ikke mening. De vil ikke ut. Jeg forstaar ikke hva jeg sier, hva jeg foler og hva som mangler. Plutselig foler jeg meg ensom i andres selskap.
For forste gang har jeg mistet noen helt uforventet. For forste gang har jeg opplevd det jeg tror maa vaere sorg. For forste gang har jeg hjemlengsel, og savner paa ordentlig. For forste gang flytter jeg for meg selv. Jeg flytter til Cusco, til Peru, til Sor Amerika. Syv timers tidsforskjell, spansk og kyss paa kinn. Jeg flytter til en helt annen kultur som jeg paa mange maater foler meg mer hjemme i. Likevel skjonner jeg ikke hva jeg gjor her. Hva gjor jeg egentlig? Jeg savner aa jobbe konkret og se resultater. Jeg savner aa bruke meg selv. Jeg savner aa sitte i en blackbox aa fundere over livets finurligheter og merkelige menneskerelasjoner gjennom scener og replikker. Dessuten savner jeg venner og familie i Norge. Jeg savner Oslo, kroneis og vaarsol. Og jeg vet at hvis jeg hadde hatt dette, hadde jeg savnet det jeg har her naa desto mer.
Hvorfor blir jeg aldri fornoyd?
Hvorfor skal jeg vaere saa fordomt rastlos?
Hvorfor tenke bakover og fremover?
Hvorfor vaere sliten og likevel ikke ville sove?
Hvorfor greier jeg ikke aa slappe av?
Jeg tror en kjent mann har sagt at rastlosheten folger med denne generasjon. Jeg husker ikke hvem som sa dette, og om han tenkte paa min generasjon. Kanskje ingen har sagt det. Rastlos er jeg hvertfall. Og faen saa bortskjemt som befinner meg midt oppi alt det jeg vil, og fremdeles foler at noe mangler. Plutselig virker det jeg ikke vil ha fristende. Bare litt. Likevel.
Jeg har ingen klasser og forelesninger jeg maa rekke. Heller ingen jobb. Ja, det er befriende, men ikke bare. Det handler om dette med aa bruke seg selv. For forste gang har jeg ingen konkret plan for fremtiden. Det er ikke daarlig og det er ikke bra. Det er uvant. Jeg planlegger alltid. Jeg skriver alltid lister. Naa kan det virke som om magefolelsen har gaatt seg vill i alle mine lose og faste planer. Forventninger, krav og begrensninger.
Det aa reise er utfordrende. Det aa vaere reisende og det aa vaere utenfra. Saa tilstedevaerende og samtidig saa langt borte. Jeg laerer mye og jeg tenker mer. Blir jeg stor, mon tro? Bare litt. Likevel. Hvor vil jeg? Og hvor vil jeg med denne teksten? Fjas og mas er dette blitt. Jeg slutter med aa referere til starten;
En folelse av forandring som det er vanskelig aa sette ord paa. Ja.
Du som leser dette -
hvor vil du?
og hvordan foles det?
(Tanketanken garanterer din anonymitet om det er onskelig)
Ogsaa legger jeg til at dette er naa. Slike oyeblikk av melankoli og forvirring. Ikke vedvarende. Saa ingen bekymringer. Jeg lever da livet!
5 kommentarer:
Din nye følelse, med krigende og selvkrigende ord som er vrange å få i tale og som tømmer seg for meningsinnhold i utide – denne følelsen har jeg, etter en viss tilpasningsperiode, klart å grunnlegge et liv på. Dette sier jeg både for å svare på spørsmålet ditt og for å si at det er mulig å se det fra en mer positiv synsvinkel. Alenehet foredler.
Direkte svar på spørsmålet: Jeg vil bli en vismann. Det føles meget bra å være på den veien, men ganske anstrengende å se hvor langt det er igjen. Dessuten er samvittighetspuritanismen er hard kritiker.
"Hm", tenker jeg. "Hvem er Gorm?"
Siden han ikke vil vise profilen sin, hjelper det ikke meget at det er en link til en blogg. Jeg aner en viss sarkasme i svaret, men mulig jeg tar feil. Lykke til med aa bli vismann, Gorm! Det maa vaere et livsprosjekt.
Ellers sa en kompiss til meg at han trodde jeg var hoydesyk. At usikkerhet og apati var noen symptomer paa slikt. Ei venninne sa det var 20 aarskrisa. "Shit, jeg kan gjore hva jeg vil og hva vil jeg,liksom?"
Jeg er uansett gjenforent med mine sostre, vi har kravlet oss ned fra hoyden, og ja - jeg foler meg flott!
Det slaar meg at jeg jeg lovte at Tanktanken garanterer tilbakemelderes anonymitet, og her sitter jeg altsaa og funderer.
Haha, saa teit jeg er! Beklager paa sterkeste -
Du ordlegger deg iallfall slik at det vekker følelser, men hvilke følelser det er snakk om klarer ikke jeg å gjengi med ord her og nå. Jeg tror kanskje følelser sies best med bilder, da gjerne i betydningen litterære bilder, noe du har gjort stor kunst av her. Nåvel.
Når det gjelder å være alene og tomheten man føler derved, så er man nok mest alene når man går inn i seg selv. Der er det jo ingen andre, bare bilder du selv har malt av andre. Og tomheten er kanskje ledige plasser som du kan fylle med det du vil. Jeg liker å tenke på denne tomheten som en mulighet, og det å bruke muligheten liker jeg å tenke på som å lære seg selv å kjenne. Siden du spør, så svarer jeg at det er der jeg vil. Jeg vil lære meg selv å kjenne. Og følelsen er et vindkast, en bris som får meg til å stoppe opp og ta en pause med hva nå enn jeg holder på med for å kjenne skuldrene senke seg.
Takker for inspirasjonen du gir.
-arnemartin-
Ja, sannsynligvis sa det er
Legg inn en kommentar