Cuando tiene algo quiere mas

"Naar du har noe vil du alltid ha mer, eller hva?"

Hamil, Palomas onkel, slenger seg ned ved siden oss etter aa ha danset ferdig med fruen. Det er den siste dagen vaar i Peru og vi har blitt dratt med til et femtiaarslag til en mer eller mindre ukjent mann fra nabolaget. Fest er det hvertfall. Folk i alle aldre svinger seg til salsa rytmer og forsyner seg godt fra buffeèn. Lurer paa om jeg var den eneste som ikke skjonte at den store kaka var av plastikk. Saere peruanske tradisjoner. Paloma og jeg har funnet oss noen stoler langs veggen etter et mer eller mindre mislykket forsok paa a danse og more oss. Naa sitter vi og nipper til noe udefinerbart, mens vi betrakter festen. Hamil tar en stor slurk av dette noe. Han er i god form.

"Og det er bra. Det er saann det skal vaere. En skal alltid ha maal og drommer aa strekke seg etter. Det som er viktig er at en tar disse paa alvor. At det ikke bare blir med drommen."

Han tar en pause og hilser paa noen som nettopp ankom festen. Vi venter paa fortsettelsen.

"Da jeg var fem aar fikk jeg en rod liten lekebil. Siden har biler og mekanikk alltid vaert en stor fascinasjon. Jeg onsket meg flere lekebiler og fikk flere. Da jeg ble ti aar fikk jeg en stor gul lastebil. Jeg tror det maa vaere den flotteste gaven jeg noensinne har faatt. Da jeg ble atten fikk jeg lappen, og da jeg ble nitten kjopte jeg min forste bil. Det var en rod liten bil. Ganske lik den jeg fikk da jeg fylte fem. Jeg onsket meg flere biler og fikk flere. Snart hadde jeg over tjue biler. Jeg hadde aapnet mitt eget bilverksted og kjopte, reparerte og solgte biler. Da jeg ble tredve kjopte jeg en stor gul lastebil. Ganske lik den jeg fikk da jeg fylte ti. Det var et stort oyeblikk i livet mitt. Jeg er en lykkelig mann. Jeg jobber med det jeg elsker. "

Han skotter bort paa ungene sine som er fullt opptatt med aa danse, snuble og le.

"Jeg skal ikke bry meg med hva de velger aa bruke livet sitt paa, det er det samme for meg. Saa lenge de gjor det de vil og tor aa realisere drommene sine er jeg en fornoyd far."

Han kaster ut armene sine liksom for aa understreke dette, og setter seg deretter tilbake og tommer glasset sitt. Han monstrer oss med dette skjeve spokefulle smilet, og vi lurer paa hva han egentlig ville med historien.

"Skjonner dere ikke? Det er jo det samme med dere, jenter! Dere har dromt om aa reise til Peru siden dere var ti aar gamle, naa er dere tjue og dere er her. Er ikke det fantastisk? Har ikke dette vaert en helt fantastisk tur? "

Jeg ser bort paa Paloma som ogsaa ser bort paa meg. Vi trekker paa smilet. Jeg tenker paa Libertad, paa krokodillejakt i maaneskinn, doen oppe i treet, paa Renè sine fortellinger, anacondaen som ble funnet der vi badet, festene i Cusco, fargesprakende mennesker som danser i gatene, paa poteter og markeder, den gangen vi mistet maten, familien og Henry paa Sacsayhuamàn, men fant Samuel, himmelen i Titicacasjoen og loppene i senga, pisco sawer, Fabio paa bussen og deretter paa den italienske restauranten, da vi trasket langs jernbaneskinnene mot Machu Picchu og toget kom, kakaoen paa Aldea Yanapay, da vi lette i flere timer etter hostellet vaart i Arequipa med en oppgitt "tante" paa slep, da Amelià dro for aa finne oss istedet for aa mote oss, blomster og coca blader i Vaginatempelet, Quillabamba som har ligget i en tidslomme og paa alle menneskene vi har mott... Familie og venner av Paloma. Jeg tror hun tenkte paa det samme.

"Saa hvorfor ser dere saa triste ut? Dette er siste dagen deres her, naa skal vi feire!"

Hamil gir et tegn paa at glassene skal fylles opp. Jeg tenker paa det som er blitt sagt.

"Naar du har noe vil du alltid ha mer, ikkesant? Saann er det jo med meg naa. Dette er ikke nok, denne turen er ikke nok, derfor kommer jeg tilbake."

Vi skaaler for dette. Og for biler og okonomi og ressursforvaltning. Og for Peru og Norge. Og for alle drommer som skal realiseres. Og for at livet, tross sine skjeve vinkler, egentlig er ganske fint.

-og naa er jeg paa vei-