Tid

Jeg vandrer rundt i gatene i en liten landsby. En liten og rolig landsby av den typiske typen. Brolagte gater. Smaa, slitne, men koselige leirhus. Blaae balkonger. Blomsterkasser fulle av nydelige blomster jeg ikke kan navnene paa. En svart katt paa en trapp. En dame i blomstrete sommerkjole selger mate og maiskaker for 20 centamos per stykke. Hun har sovnet i solen. Jeg legger en mynt paa fatet, og velger ut det storste stykket. Det smaker godt, og det blaaser i traerne. Noen barn leker med en hund paa plaza de Armas. En mann med sort hatt, graa bart og kantete briller, titter opp fra avisen og smiler mens han betrakter dem i stillhet. Det er en liten og rolig landsby av den typiske typen, og jeg vandret rundt i gatene og stopper ved inngangen til en kirkegaard. Jeg aapner porten. Den knirker. Jeg gaar inn. Jeg vandret rundt og titter paa gravsteinene.


Anna Helena Lopez
1 aar, 5 maaneder, 24 dager, 7 timer

Herman
3 maaneder, 8 timer

Sofia Amelia Suave
8 aar, 2 dager, 3 timer

Marcus Leon
9 maaneder, 25 dager, 13 timer

Jose Gonzales Ferdinand
4 aar, 7 maaneder, 3 dager

Jeg stopper og ser meg om. Jeg leser paa gravsteinene rundt meg, jeg gaar videre og leser paa flere. Gravsteiner i forskjellige former. Noen overfylt med blomster. Andre er glemt. Naken staar steinen der og sloss mot ugresset som slynger seg tett rundt den. Et lys brenner foran en hjerteformet stein et stykke foran meg. Alle disse gravsteinene. Alle disse navnene. Alle disse barna, og alt de ikke fikk opplevd. Hvorfor er det bare barn her? Jeg gaar videre, men kan ikke finne noen voksne som er gravlagt paa denne plassen. Denne plassen hvor sola skinner, og fuglene synger, men hvor noe er galt. Hvorfor er det bare barn her? Hva er det med denne landsbyen? Jeg ser rundt meg og foler meg med ett fanget. Fanget av disse navnene som lyser mot meg, sola som skinner, og mine egne tanker. Jeg kjenner at taarene begynner aa renne nedover kinnene mine, og jeg loper mot porten som knirker naar jeg aapner den. Det staar en hvit benk utenfor porten. Malingen flasser av. Jeg setter meg ned, med hodet i hendene. Jeg blir sittende slik en stund. En mann kommer gaaende paa veien. En mann med sort hatt, graa bart og kantete briller kommer gaaende mot meg. Vi betrakter hverandre i stillhet. Han kommer gaaende mot meg, og hilser ved og saa vidt lofte paa hatten. Jeg svarer med et forsiktig smil.

"Har du noe imot at jeg slaar meg ned ved siden av deg, unge mann?"

spor mannen. Han har dype smilerynker rundt oynene. Jeg kan ikke se for meg et sint utrykk i denne mannens ansikt. Jeg flytter meg litt lenger mot venstre side, mens jeg fortsetter aa smile forsiktig. Han borster bort noen blader, og samtidig noen flak av den hvite malingen, og setter seg ned ved siden av meg.

"Noen burde male denne benken,"

sier han og legger bena i kryss. Jeg nikker, og fortsetter aa smile. Et smil jeg kjenner begynner aa bli ganske stivt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, eller om jeg skal si noe. Vi blir sittende i stillhet et oyeblikk, og stirrer begge mot porten som knirker naar du gaar inn, inn til kirkegaarden.

"Har du besokt kirkegaarden vaar?"

Jeg nikker.

"Kjenner du noen der?"

Jeg rister paa hodet.

"Du virker opprort. Er det noe jeg kan hjelpe deg med? Eller er du kanskje uten ord?"

Han ser rett paa meg med sine snille oyne. Jeg tenker at de smilerynkene er av de flotteste jeg har sett. Jeg flytter litt paa meg, og ser ned i bakken. En maur har funnet veien opp den hvite adidas stripen paa skoen min.

"Hvorfor er det bare barn der?"

"Bare barn?"

"Ja, gravsteinene, de - "

"Naa ja. Det har seg jo slik at alle, absolutt alle, overalt, har sine egne tradisjoner. Gamle tradisjoner som har eksistert i generasjoner og generasjoner. Mange ganger saa gamle at en ikke lenger kan vite med sikkerhet hvem som startet dem, og hvorfor. Et interessant fenomen dette med mennesker og tradisjoner. Virkelig."

Han skotter bort paa meg, og ser ned paa mauren paa skoen min, som jeg folger med oynene. Jeg lurer paa hvor han vil med dette. Mauren balanserer paa kanten av skolissen min med imponerende presisjon.

"Her i landsbyen har vi noen slike tradisjoner. Naar barna fyller sine femten aar faar de en bok. En meget spesiell bok, som de skal baere med seg hele livet. I denne boka skal de skrive ned sine vakreste oyeblikk i livet. De timene, dagene, ukene, - den tiden som er fylt med ren glede og kjaerlighet. De oyeblikkene du virkelig lever lykkelig. For de oyeblikkene er det mest verdifulle du kommer til aa eie. Det er i de oyeblikkene at du virkelig lever."

Jeg rister paa foten. Mauren fortsetter oppover skolissen min. Jeg knipser den forsiktig bort.

"Naar livet naermer seg slutten, naar du ligger i en kiste, naar du skal ned i jorden og under en stein som fra naa av skal representere den du var, er det disse oyeblikkene, disse unike oyeblikk som er skrevet ned i din bok om ditt liv, som vi mener bor risses inn paa ditt siste hvilested."

Vi blir sittende en stund uten aa si noe. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, eller om jeg skal si noe. Vi stirrer mot porten som knirker naar du gaar inn, inn til kirkegaarden. Jeg tenker paa hvordan det ville vaert og hatt en slik bok. Jeg tenker paa hvordan den ville sett ut, denne boken om mitt liv som skulle gjemt paa mine mest betydningsfulle oyeblikk mellom sine permer.

"Om du unnskylder meg, jeg har nemlig en avtale med min kone."

Han reiser seg opp og tar meg i haanda. Han smiler, og rynkene graver seg dypere inn i huden. Hvordan ser hans bok ut, mon tro? Hvor mange sider, hvor mange historier, personer og hvor lang tid mener han selv at han virkelig har levd? Jeg folger ham med blikket. Mannen med sort hatt, graa bart, kantete briller og snille oyne, gaar inn paa kirkegaarden. Han gaar inn paa kirkegaarden, og lar meg sitte alene igjen paa den hvite benken som trenger aa bli malt. Solen skinner, og porten knirker naar han lukker den igjen bak seg.