En av de dagene

Saa kommer en av de dagene. En av de dagene der du ser alt. En av de dagene der du virkelig legger merke til sprekkene i huden til damen som strekker armene sine mot deg og spor om penger. En jente paa min egen alder som selger empañadas paa gata, hun har en baby paa ryggen og en guttunge uten sko tusler ved siden av henne. Han tygger paa genseren sin, som er skitten og hullete. Alle barna som ikke har foreldre. Noen av dem paa gata, de tigger, selger godteri, postkort, skopuss. Noen av dem i forlatte hus, fulle eller hoye paa lim. Flere av dem havner paa politistasjonen i Santiago. En tre aar gammel gutt har kommet vekk fra moren sin. Han begynner aa strigraate bare jeg ser paa ham. Jeg skrur pa tven. Moren kommer og henter ham noen timer etter. Hun ser knapt paa ham. Jeg faar en tre maaneder gammel baby i armene, og guttene vil vise meg sine engelsk kunnskaper.

"I am a fighter, murder, bitch!"

"Can I introduce you to my knife?"

Og de er fjorten aar gamle, og de lever paa gata. Og de er fjorten aar gamle, og verden er et jaevlig sted. For dette er en av de dagene hvor jeg ser alt. Foler alt. Og jeg finner ingen unnskyldninger. Det hele fortoner seg saa stort, stygt, urettferdig og vondt, at det ikke er plass til annet. Likevel blir jeg med paa konserten, jeg takker ja til en pils, men jeg drar tidlig hjem og skriver disse linjene.

Verden er et jaevlig sted, og jeg skjonner ikke hvordan det noen gang kan bli noe annet.


Jeg legger meg, og tenker at imorgen kanskje ikke blir en av de dagene, men det forandrer ingenting. Det er bare jeg som ikke vil se alt.