Det var en gang ...

Det var en gang et orange eple.

Hans mor var en appelsin.

Hans far var et eple.

Det orange eplet forelsket seg i vinden.

Vinden lot sine lyse lokker leke over hans orange skall.

For forste gang kunne hun se seg selv.

Hun saa gjenskinnet av seg selv i ham.

"Du er det nydeligste jeg vet,"

sa det orange eplet en dag hun trillet ham bortover gata.

Vinden forelsket seg i det orange eplet,

og i hans kjaerlighet for henne.

De fant tilflukt paa et bord.

Der levde de lykkelig i alle sine dager, de tre.

Det orange eplet.

Vinden.

Og deres datter.

En liten papegoyehund.

En liten bris med eple duft.

...

Tid

Jeg vandrer rundt i gatene i en liten landsby. En liten og rolig landsby av den typiske typen. Brolagte gater. Smaa, slitne, men koselige leirhus. Blaae balkonger. Blomsterkasser fulle av nydelige blomster jeg ikke kan navnene paa. En svart katt paa en trapp. En dame i blomstrete sommerkjole selger mate og maiskaker for 20 centamos per stykke. Hun har sovnet i solen. Jeg legger en mynt paa fatet, og velger ut det storste stykket. Det smaker godt, og det blaaser i traerne. Noen barn leker med en hund paa plaza de Armas. En mann med sort hatt, graa bart og kantete briller, titter opp fra avisen og smiler mens han betrakter dem i stillhet. Det er en liten og rolig landsby av den typiske typen, og jeg vandret rundt i gatene og stopper ved inngangen til en kirkegaard. Jeg aapner porten. Den knirker. Jeg gaar inn. Jeg vandret rundt og titter paa gravsteinene.


Anna Helena Lopez
1 aar, 5 maaneder, 24 dager, 7 timer

Herman
3 maaneder, 8 timer

Sofia Amelia Suave
8 aar, 2 dager, 3 timer

Marcus Leon
9 maaneder, 25 dager, 13 timer

Jose Gonzales Ferdinand
4 aar, 7 maaneder, 3 dager

Jeg stopper og ser meg om. Jeg leser paa gravsteinene rundt meg, jeg gaar videre og leser paa flere. Gravsteiner i forskjellige former. Noen overfylt med blomster. Andre er glemt. Naken staar steinen der og sloss mot ugresset som slynger seg tett rundt den. Et lys brenner foran en hjerteformet stein et stykke foran meg. Alle disse gravsteinene. Alle disse navnene. Alle disse barna, og alt de ikke fikk opplevd. Hvorfor er det bare barn her? Jeg gaar videre, men kan ikke finne noen voksne som er gravlagt paa denne plassen. Denne plassen hvor sola skinner, og fuglene synger, men hvor noe er galt. Hvorfor er det bare barn her? Hva er det med denne landsbyen? Jeg ser rundt meg og foler meg med ett fanget. Fanget av disse navnene som lyser mot meg, sola som skinner, og mine egne tanker. Jeg kjenner at taarene begynner aa renne nedover kinnene mine, og jeg loper mot porten som knirker naar jeg aapner den. Det staar en hvit benk utenfor porten. Malingen flasser av. Jeg setter meg ned, med hodet i hendene. Jeg blir sittende slik en stund. En mann kommer gaaende paa veien. En mann med sort hatt, graa bart og kantete briller kommer gaaende mot meg. Vi betrakter hverandre i stillhet. Han kommer gaaende mot meg, og hilser ved og saa vidt lofte paa hatten. Jeg svarer med et forsiktig smil.

"Har du noe imot at jeg slaar meg ned ved siden av deg, unge mann?"

spor mannen. Han har dype smilerynker rundt oynene. Jeg kan ikke se for meg et sint utrykk i denne mannens ansikt. Jeg flytter meg litt lenger mot venstre side, mens jeg fortsetter aa smile forsiktig. Han borster bort noen blader, og samtidig noen flak av den hvite malingen, og setter seg ned ved siden av meg.

"Noen burde male denne benken,"

sier han og legger bena i kryss. Jeg nikker, og fortsetter aa smile. Et smil jeg kjenner begynner aa bli ganske stivt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, eller om jeg skal si noe. Vi blir sittende i stillhet et oyeblikk, og stirrer begge mot porten som knirker naar du gaar inn, inn til kirkegaarden.

"Har du besokt kirkegaarden vaar?"

Jeg nikker.

"Kjenner du noen der?"

Jeg rister paa hodet.

"Du virker opprort. Er det noe jeg kan hjelpe deg med? Eller er du kanskje uten ord?"

Han ser rett paa meg med sine snille oyne. Jeg tenker at de smilerynkene er av de flotteste jeg har sett. Jeg flytter litt paa meg, og ser ned i bakken. En maur har funnet veien opp den hvite adidas stripen paa skoen min.

"Hvorfor er det bare barn der?"

"Bare barn?"

"Ja, gravsteinene, de - "

"Naa ja. Det har seg jo slik at alle, absolutt alle, overalt, har sine egne tradisjoner. Gamle tradisjoner som har eksistert i generasjoner og generasjoner. Mange ganger saa gamle at en ikke lenger kan vite med sikkerhet hvem som startet dem, og hvorfor. Et interessant fenomen dette med mennesker og tradisjoner. Virkelig."

Han skotter bort paa meg, og ser ned paa mauren paa skoen min, som jeg folger med oynene. Jeg lurer paa hvor han vil med dette. Mauren balanserer paa kanten av skolissen min med imponerende presisjon.

"Her i landsbyen har vi noen slike tradisjoner. Naar barna fyller sine femten aar faar de en bok. En meget spesiell bok, som de skal baere med seg hele livet. I denne boka skal de skrive ned sine vakreste oyeblikk i livet. De timene, dagene, ukene, - den tiden som er fylt med ren glede og kjaerlighet. De oyeblikkene du virkelig lever lykkelig. For de oyeblikkene er det mest verdifulle du kommer til aa eie. Det er i de oyeblikkene at du virkelig lever."

Jeg rister paa foten. Mauren fortsetter oppover skolissen min. Jeg knipser den forsiktig bort.

"Naar livet naermer seg slutten, naar du ligger i en kiste, naar du skal ned i jorden og under en stein som fra naa av skal representere den du var, er det disse oyeblikkene, disse unike oyeblikk som er skrevet ned i din bok om ditt liv, som vi mener bor risses inn paa ditt siste hvilested."

Vi blir sittende en stund uten aa si noe. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, eller om jeg skal si noe. Vi stirrer mot porten som knirker naar du gaar inn, inn til kirkegaarden. Jeg tenker paa hvordan det ville vaert og hatt en slik bok. Jeg tenker paa hvordan den ville sett ut, denne boken om mitt liv som skulle gjemt paa mine mest betydningsfulle oyeblikk mellom sine permer.

"Om du unnskylder meg, jeg har nemlig en avtale med min kone."

Han reiser seg opp og tar meg i haanda. Han smiler, og rynkene graver seg dypere inn i huden. Hvordan ser hans bok ut, mon tro? Hvor mange sider, hvor mange historier, personer og hvor lang tid mener han selv at han virkelig har levd? Jeg folger ham med blikket. Mannen med sort hatt, graa bart, kantete briller og snille oyne, gaar inn paa kirkegaarden. Han gaar inn paa kirkegaarden, og lar meg sitte alene igjen paa den hvite benken som trenger aa bli malt. Solen skinner, og porten knirker naar han lukker den igjen bak seg.

Noen mennesker og alt de faar til! Levende eksempler paa at drommer er til for aa realiseres, og at slikt ikke kun er Paulo Coelho vaas, men at det er saann det skal vaere. Det er saann det bor vaere. Slike mennesker inspirerer, og jeg tenker at alt er mulig. Alt er mulig, paa den ene eller den andre maaten, bare du vil det nok. Og det er deilig at slike mennesker finnes! Og det er deilig aa tenke paa alt jeg har lyst til gjore. Alt jeg kommer til aa gjore.

En av de dagene

Saa kommer en av de dagene. En av de dagene der du ser alt. En av de dagene der du virkelig legger merke til sprekkene i huden til damen som strekker armene sine mot deg og spor om penger. En jente paa min egen alder som selger empañadas paa gata, hun har en baby paa ryggen og en guttunge uten sko tusler ved siden av henne. Han tygger paa genseren sin, som er skitten og hullete. Alle barna som ikke har foreldre. Noen av dem paa gata, de tigger, selger godteri, postkort, skopuss. Noen av dem i forlatte hus, fulle eller hoye paa lim. Flere av dem havner paa politistasjonen i Santiago. En tre aar gammel gutt har kommet vekk fra moren sin. Han begynner aa strigraate bare jeg ser paa ham. Jeg skrur pa tven. Moren kommer og henter ham noen timer etter. Hun ser knapt paa ham. Jeg faar en tre maaneder gammel baby i armene, og guttene vil vise meg sine engelsk kunnskaper.

"I am a fighter, murder, bitch!"

"Can I introduce you to my knife?"

Og de er fjorten aar gamle, og de lever paa gata. Og de er fjorten aar gamle, og verden er et jaevlig sted. For dette er en av de dagene hvor jeg ser alt. Foler alt. Og jeg finner ingen unnskyldninger. Det hele fortoner seg saa stort, stygt, urettferdig og vondt, at det ikke er plass til annet. Likevel blir jeg med paa konserten, jeg takker ja til en pils, men jeg drar tidlig hjem og skriver disse linjene.

Verden er et jaevlig sted, og jeg skjonner ikke hvordan det noen gang kan bli noe annet.


Jeg legger meg, og tenker at imorgen kanskje ikke blir en av de dagene, men det forandrer ingenting. Det er bare jeg som ikke vil se alt.

Bruddstykker

"Liker du meg eller historiene mine?"

spurte han.

"Jeg liker at du er historiene dine,"

svarte hun,

uten aa egentlig svare paa sporsmaalet hans.

Egentlig saa visste hun ikke.

Egentlig var de litt like.

Det betyr ikke saa mye for meg aa bety saa mye for deg.

Jeg har en humle i magen.

Det er en litt rar utsikt.

Det er naa jeg vil at du skal se paa meg.

Se paa meg med det blikket som gjor at jeg

skjonner at du kjenner meg.

Men jeg tor ikke aa se paa deg.

Bare Barn

"Mamma... jeg vil til mamma. Jeg vil ikke sove her. Mamma vil at jeg skal komme hjem. Kan ikke du ta meg med hjem? Vi bare tar en taxi dit naa?"


Hun ser rett paa meg. Jeg ser hun snart begynner aa graate. Hun er fire aar gammel, og moren hennes har store psykiske problemer. Hun kan ikke ta vare paa henne.


"Du vet jeg ikke kan det, lille venn, og dessuten, hvis du drar til mamman din naa, faar du ikke vaert med aa skrive dikt og tegne. Kom naa, hva vil du skrive om?"


Derfor er hun her. Paa politistasjonen. Her blir hun til de finner et annet sted til henne.


"Jeg vil skrive om mamma. Hun heter Milli."


I teorien skal det skje innen 48 timer, i virkeligheten er flere av barna her i uker, noen til og med i flere maaneder.


"Marela, puss tennene dine naa, vaer saa snill. Du vet vi ikke begynner aa jobbe for alle har pusset tenner."


Barn som har blitt forlatt av foreldrene sine, barn som har blitt tatt fra foreldrene sine. Vold, misbruk og alkoholisisme.


"Ikke plag meg! Hvorfor er du her? Dra tilbake til landet ditt! Du er stygg. Jeg likte de forrige som jobbet her mye bedre."


Slik er situasjonen til de fleste barna, og her er de stengt inne. Stengt inne som dyr, i et lite rom der de sover, spiser og er.


"Vi snakker til dere med kjaerlighet og respekt, vi horer paa dere naar dere snakker. Vi ber bare om det samme fra dere. At dere respekterer oss, og horer paa oss naar vi snakker. Er det noen som ikke vil vaere med paa aktivitetene er det helt greit, dere kan gaa inn paa det andre rommet, men vaer saa smill, ikke odelegg for de andre," sier Pablo, og jeg kjenner hvor sliten jeg er.


Der er de. De er der hele tiden. Seks timer i lopet av en uke faar de gaa ut. Leke i den lille patioen paa politistasjonen. Tre dager i uka. Seks timer i uka. Ellers er de innestengt.


"Jeg har skrevet noe til deg;"


Hei Bea. Fra Marela. Jeg vil si unnskyld for at jeg oppforte meg daarlig mot deg, jeg skal aldri gjore det mer. Og jeg skal ikke plage deg med baesj. Jeg vet ikke hva som gikk av meg, det var helt gaerent alt sammen. Du er ikke stygg, du er veldig pen. Jeg er kjempe glad i deg, i deg og ingen andre. Jeg vil at du skal skrive et brev til meg og, jeg er kjempe glad i deg, Bea.


Ungdommer som er hoye paa lim. Gatebarn. Fulle gatebarn. Gravide smaajenter. Smaa kriminelle. Barn som ikke har noe annet sted aa gaa. Barn som ingen vil ha. Barn og undom i alle aldre. Alle sammen, innestengt, samme behandling. Det er ingen behandling.


"Naar jeg sier respekt, hva tenker dere paa da? Hva er respekt for dere?"


Mat tre ganger om dagen, tven staar paa, aldri gaa ut. Innstengt i et lite rom, og ingenting aa gjore. Krangling og slossing hver dag, og politiet som slaar og skriker for aa opprettholde orden.


"Hore paa de voksne."


"Gjore som de sier."


"Gjore det som politiet sier."


"Hvis en fra politiet ber dere om aa hoppe ut fra vinduet i tredje etasje, og dere ikke vil, viser dere henne respekt da?"


"Nei..."


Slik var situasjonen for barna for Aldea Yanapay startet opp et program med frivillige arbeidere.

"Dere er foreldrene mine. Du er mamma, og du er pappa."


Naa er det aktiviteter med barna hver dag.


"Ok, tigere og dalmatinere, da begynner vi - klar, ferdig og gaa!"


Klasser med kunst, musikk, teater og lek,


"Ikke sloss, dette er siste advarsel, hvis dere ikke horer paa meg naa, maa dere inn paa det andre rommet... Greit. Det er to som vil inn paa det andre rommet, kan du hjelpe meg? Spor alltid om hjelp til det, Bea, det skal ikke vi gjore."


hoytlesning og leksjon,


"Pablo, du trenger ikke bli med meg. Du trenger aa slappe av. See paa deg!"


"Sikker, helt sikker?"


"Skal jo uansett snart vaere aleine der, kan like saa godt begynne naa."


klasser der vi snakker om, og jobber med, verdier.


"Hva syns dere om fortellingen, barn?"


"Fiiiiiin!"


"Og hvorfor det?"


"Fordi barna fikk leke i hagen til slutt."


"Fordi kjempen ble snill."


"Hvorfor var det vinter inne i hagen til kjempen, og vaar utenfor? Noen forslag?"


"Fordi han var egoistisk."


"Fordi han ikke delte."


Solidaritet.


"Jeg vil tisse!"


"Nei, jeg forst!"


"Nei, det var meg!"


"Au! Han slaar meg, Bea."


"Kan vi se paa tv?"


"Tisse, tisse!"


"Au!"


Toleranse.


"Alle sammen, en paa do om gangen, resten venter inne. Freddy, nei, du faar ikke gaa inn der..."


"Hor paa meg da, naar du slaar pa tven maa du..."


"Au! Hold opp! Au!"


"Du! Du maa vaere forsiktig naar du slipper dem ut, en om gangen, de kan stikke av."


"Ja, men hvor er hun som er paa vakt? Det er hun som skal hjelpe meg med dette."


"Hun er og spiser, kommer snart tilbake, du faar klare deg selv."


Selvtillit.


"Hor paa meg, alle skal faa gaa paa do, men en om gangen, og ikke lop ut i gangen... Freddy, ikke i gangen, sa jeg. Hor paa meg da! Vaer saa snill."


"Jeg maa bare sporre naar jeg drar paa lordag, jeg drar paa lordag, skjonner du. Kjempe fort, ok?"


"Du kan ikke det naa, du vet det, Freddy."


"Dust! Jeg liker deg ikke!"


Respekt.


"Naa er det min tur til aa tisse!"


"Au, han slaar meg igjen!"


"Du horer jo ikke paa meg! Naar du skrur paa tven maa du fikse ledni..."


"Ok, alle sammen, naa maa dere hore paa meg! Jeg vil ikke skrike, jeg er her fordi jeg vil vaere sammen med dere, men da maa dere vise meg litt mer respekt. Naa gaar alle sammen inn, ogsaa henter jeg en og en ut."


"Du horer jo ikke paa meg, jeg skulle bare si med tven..."


"Men Marela, kjaere, vi ser jo ikke paa tv for etter kveldsmat."


"Du bare kjefter! Hvis du ikke horer paa meg, hvordan vil du noen gang forstaa?"


Drommer.


"Gutter, hva er dette for noe? Ser dere ikke at Marela er lei seg? La henne vaere i fred, ok?"


"Haha! Stakkars Marela!"


"Greit, det var siste advarsel, naa gaar dere inn paa det andre rommet."


"Har hun enda ikke kommet tilbake? Jeg trenger virkelig hjelp."


"Spor henne."


"Spor han."


"Señoritaen ved skranken nede."


Kjaerlighet.


"Gutter, dere to blir med meg naa. Siste advarsel, Freddy, jeg bruker ikke tid paa gjemsel."


"Au! Ikke slaa! Ikke slaa! Au! Armen min! Au! Bea, hjelp meg!"


"Kan du holde meg i haanda, Bea? Jeg begynner alltid aa skjelve naar de gjor saann."


Aerlighet.


"Marela, kjaere, vil du ikke snakke med meg? Hva tenker du paa? Kanskje du foler deg bedre etter aa ha pratet litt? Jeg er her for deg, vet du."


"Hun sier at hun ble lei seg da du kjeftet, og naa har hun vondt i hjertet. Hun har en hjertefeil."


"Marela, det var ikke meningen aa kjefte, og jeg kjeftet ikke paa deg, jeg ba bare om at dere alle skulle roe dere ned. Jeg vil veldig gjerne hore paa det du sier, men jeg kan ikke hore paa alle paa en gang. Men unnskyld, er det greit, jenta mi?"


"Hun sier det er greit. Ikke bli lei deg, Bea. Jeg er glad i deg."


Rettferdighet.


"Hvor er hun? Hun har vaert borte i over to timer, og det har vaert et helvete. Maten er to timer for sein, og jeg skulle ha sluttet for lenge siden. Nei, jeg drar ikke for jeg faar snakket med henne."


"Hvor har du vaert, og hvorfor sa du ikke at du dro?"


"Det er festdagen til helgenen til politiet idag, og jeg maatte paa et mote."


"Hva med jobben her da? Det er ikke meningen at jeg skal sitte med alt ansvaret aleine. Jeg skjonner hvis det er slik at du er nodt til aa gaa, men fortell meg det. Vaer saa snill! Og si meg hvem jeg kan henvende meg til mens du er borte. Det har vaert jaevlig vanskelig. Det er tredje dagen min her, og forste kveld aleine. Jeg trenger hjelp."


"Da gaar jeg, maten kommer hvert oyeblikk, saa gaa og vask hender og ansikt, ogsaa faar dere krem. Men vent litt, jeg har nemlig noe jeg vil si forst. Idag har det vaert veldig vanskelig, jeg vil ikke ha det slik, og det tror jeg ikke dere vil heller. La oss gjore det bedre imorgen. Jeg skal prove aa gjore det bedre, og jeg ber dere om aa prove det samme."


Vennskap.


"Hei, Bea! Aassen gikk det idag?"

-

"Off da, kom hit, det er toft i starten."


"Det er saa vanskelig, Pablo, det er saa jaevlig vanskelig. Paa skolen foler jeg at jeg har kontroll, og at jeg gjor en god jobb, men hos politiet, der er alt saa annerledes. Det er saa trist og urettferdig. Politiet som gjor en forferdelig jobb, og barna som er stengt inne... Jeg blir saa usikker, jeg veit ikke aassen jeg skal takle alt sammen."


"Jeg syns du gjor en flott jobb. Det er vanskelig, og du kan vaere sikker paa at det kommer til aa komme mange flere dager som dette, men ogsaa dager der alt funker kjempe bra. Geniale dager! Og de dagene, de betyr alt. Men det er toft, Bea, og du maa passe paa deg selv. Hvis du ikke orker dette, kan du jo sporre om aa faa jobbe paa skolen igjen."


"Men naar du drar, hva skjer med prosjektet da? Det er ikke nok voluntorer, og jeg er den som snakker best spansk av de som skal vaere her lenge."


Ansvar.


Kjaere Marela. Naa er det jeg som vil si unnskyld, det var dumt at det ble slik igaar. La oss gjore det bedre fremover :) Du er en nydelig jente, og jeg syns det er kjempe fint aa vaere sammen med deg, og jeg gleder meg til aa bli enda bedre kjent med deg. Glad i deg, god jenta mi! Kyss Bea. PS: Baesj!