tanketanken: 08.07

Nesten som et brev

Kjaere kjente og kjaere

Naa sitter jeg paa rommet mitt i Cusco. Da jeg forst kom hit var det rosa. En litt saann kvalmende gusje rosa farge. Naa er det lysegult. Dora mi er rod, det samme er vinduskarmene og bjelkene i taket som er skraatt. I den ene enden av rommet staar en koyeseng med fargerike tepper i, ved siden av en kommode. Paa andre siden av rommet staar et lite rodt bord med et gasskjokken jeg har laant av tanta til Kukuly. Diverse kjokkenutstyr, laant fra besteforeldrene, og noe mat og krydder (spiser kun frokost og kveldsmat her) staar stablet paa en falleferdig hylle. I den ene kroken av rommet staar et lavt bord paa et rodt teppe. Fruktfat paa bordet, og i kveld ogsaa litt fersk kakao fra regnskogen. Ellers en rod sofastol som bestemor Theresita insisterte paa at jeg maatte ha, og en hylle paa veggen med noen boker, litt tegnesaker og noen cder Vaivus sendte med Navid til meg. Stearinlys er stappet oppi et tjuetalls ol- og vinflasker fra vi var mange som holdt til her, og visste hvordan en skulle nyte livet. Diverse skriblerier og tegninger, fra samme tid, henger paa veggen sammen med medbrakte bilder av venner og familie i Norge. Slik er altsaa rommet mitt i Kurkurpata. Det forste rommet som er mitt, og eget. Jeg foler meg hjemme her. Familien jeg leier hos er helt nydelig! Señor og señora passer paa meg paa lik linje som sine andre barn, som og holder til her i huset; Loisa er ei godt voksen smilende dame, Alvaro vekker meg hver morgen med hoylydt sang, som oftest "I dont want to miss a thing - ooouu" og Joni med sine to fortryllende sonner; Fernando, som har tannpine for tiden, og Fabrisio som er av den mindre sjenerte sort. Ofte finner jeg ham hoppende i senga mi. Familien har og andre rom de leier ut til folk som kommer og gaar litt.

Det var ordentlig deilig aa komme tilbake til Cusco. Her foler jeg meg ikke ensom, her er jeg hjemme. Slike mindre konstruktive tanker som at naa var jeg aleine, langt borte og ikke kom meg sted, forsvant i det bussen kjorte inn paa terminalen i Cusco, etter at den tjue timer for hadde kjort fra terminalen i Lima.

"Hva driver du med, jente? Gjor du det du vil, eller kaster du bort tida?"

Han ser rett paa meg med det ene oyet som kan se. Etter aa ha hengt litt med hodet de to siste dagene jeg har vaert aleine i Lima, klandrer jeg ham ikke for aa sporre.

"Eh, hva mener du?"

spor jeg. Han gjor alltid dette med meg. Setter meg ut av spill med sitt skjeive smil og en farlig rask tunge.

"Det jeg sier, unge dame, gjor du det du vil eller kaster du bort tida?"

"Hvordan kan jeg kaste bort tida naar jeg gjor det jeg vil?"

svarer jeg, og titta ned i kyllingsuppa mi.

"Det var det jeg spurte om, men da regner jeg med at du nyter tida. Muy bien, Bea!"

Han gjor tegn til at jeg maa kjappe meg, at bussen gaar snart, ogsaa tusler han ut i patioen der Sebastian driver og kjorer Amin til Cusco i lekeflyet sitt.

Jeg tenker paa det naa, naar jeg sitter her i Cusco igjen, at jeg ikke sloser bort tiden min. At det er her jeg naa skal vaere, - hvor ellers? Cusco er en spesiell by. Jeg tror ikke jeg har samme forhold til noen annen by. Fascinere meg gjor den rett og slett. Historien om to forskjellige kulturer og dets dramatiske mote, kommer saa tydelig fram her i byen. Historien staar skrevet i de trange, koselige gaagatene, som jeg har blitt saa glad i, med hvite kolonihus og blaa balkonger og inkaenes imponerende steinarbeid som grunnmur. Alle de katolske kirkene som er bygd av stein fra Saqsayhuaman, inkaenes viktigste bydel som naa ligger i ruiner paa hoyden over det som idag er sentrum i Cusco. Alle de katolske festivalene, og alle indianer sermoniene. Hvor sterkt katolisismen staar, og samtidig hvor stolte peruanere er over sine rotter. Sin historie. Inka sjamaner tjener raatt paa "spirituell turisme", og kirka paa almisser. Turistene, fra alle verdenshjorner, som gaar side om side paa gata med indianere fra landsbyer i utkanten av Cusco. De gaar kledd i sine typiske folkedrakter og leier paa llamaer og alpakkaer, barna baerer lam paa ryggen. De stopper deg og sier;

"Un photo, señorita, un photo?"

Slik tjener de seg litt penger. Forskjellen mellom folk her er enorm, men du blir vant til det. Vant til damene som sitter og tigger paa gata, med skrikende eller lekende unger rundt seg. Alle barna som selger godteri, postkort og skopuss fra tidlig morgen, til sent, sent paa kveld. Peru er et fattig land. Ikke i ressurser, men utplyndring og kolonitid, terrorisme og korrupte styresett, urettferdig handel og internasjonale selskapers inntog, har gjort et av verdens rikeste land i ressurser til et fattig land.

"Peru har alt!"

pleier de stolt aa fortelle meg, og tenker blant annet paa landets varierte okosystemer; orken, regnskog, en lang kyst stripe og noen av verdens hoyeste fjell, samlet i ett og samme land. Peru. Kulturforskjellene i landet er og enorme, spesielt mellom by og landsby, men de forskjellige urbefolkningene har og sine vidt forskjellige kulturer. Rasisme er et stort problem. De som representerer den "opprinnelige" kulturen i landet blir ikke hort. Et eksempel er at all undervisning foregaar paa spansk. Mange familier som bor utenfor byene snakker ikke spansk. De snakker ketchua eller ayamaru. Bare i regnskogen finnes det rundt hundre forskjellige dialekter og spraak. Hvordan skal disse barna laere seg aa lese og skrive naar de ikke snakker spansk? Ketchua er det storste spraaket ved siden av spansk, men det finnes ikke en fast skriftform, noe som gjor det utfordrende aa bruke spraaket i skolen. Regjeringen jobber heller ikke aktivt for aa gjore noe med dette problemet, den siste tiden har de hatt hendene fulle med storstreik og protester. Siden Alan Garcia (konservatist og hoyreorientert) ble valgt til president i fjor, har levekostnadene gaatt drastisk opp. Lonningene er de samme. Slik jeg har forstaatt det er det naermest inflasjonstilstand. At Alan Garcia i det hele tatt ble gjenvalgt er et mysterium. Han har nemlig vaert presient for, og da var Peru okonomisk paa bunn nivaa da han gikk av. Mye blod har han og paa hendene, da han sist var president terroriserte Lysende Stier landet. Det var ikke trygt aa vaere sosialist eller kommunist, uansett hvor lite terrorist du var. Mange uskyldige forsvant, ble torturert og fengslet uten rettsak. Mange flyktet fra landet.

Men politikk i Peru (egentlig generelt for min del) er vanskelig aa ha en sterk mening om. Det hele er saa komplekst, og jeg mangler nodvendig kunnskap og innsikt til aa forstaa. Det jeg dog ser, og kan si med sikkerhet, er at mangel paa organisasjon, uopplysthet, likegydighet og korrupsjon er blant de storste problemene. Men det er og noe vakkert og fascinerende over alt dette kaoset. Folk som ikke tar noe for gitt, og som vet aa sette pris paa hverandre og hverdagen. Saa mye kjaerlighet og aapenhet, saa mange fester og festivaler, og saa mange historier. Jeg elsker historiene her; de gamle mytene om Machu Picchu, Paititi, El Dorado og Titicaca sjoen, Atlantis og Nazca, men de jeg liker best er alle de enkle historiene du blir fortalt. Historier om en slik hverdag som vi ikke har i Norge.

For fire dager siden begynte jeg aa jobbe paa Aldea Yanapay. Det er et nydelig prosjekt, og spennende arbeid. Aldea Yanapay ble startet opp for tre/fire aar siden av Yuri, en ung mann og Don Juan, engasjert og engasjerende, med et et stort, stort hjerte. Aldea Yanapay var forst en etterskole for vanskeligstilte og fattige barn i Cusco. Et sted de faar vasket og smort seg, faar hjelp til hjemmelekser, leser boker fra biblioteket, leker i patioen, spiller spill, bygger og pusler, faar ekstraklasser i engelsk, verdensreligioner, okologi og baerekraftig utvikling, kunst og kultur. Hver dag serveres noe enkelt aa drikke. Mest av alt er Aldea Yanapay et fristed der de kommer til en organsiert hverdag med trygge voksenpersoner som viser omsorg. Mange av barna mangler dette ellers i livet.

En av Cuscos triveligste kafeer, Aldea Yanapay kafe, er med paa aa finansiere og markedsfore skolen. Det samme er to hus, Aldea Yanapay husene, der voluntorer betaler for kost og losji i lopet av oppholdet. Det er ganske dyrt, det er derfor jeg har valgt aa ikke bo der, men har du pengene er det en genial maate aa stotte prosjektet paa. Om kort tid aapner Aldea Yanapay Hostal, som ikke bare skal ta imot voluntorer. Og i slutten av denne maaneden skal den nye Aldea Yanapay skolen staa ferdig. Det er et lokale som er tre ganger saa stort som det gamle, og som kan ta imot flere og ogsaa eldre barn. Det siste halvaaret har Aldea Yanapay og satt voluntorer til aa jobbe med barna i det lokale fengselet. Mest av alt gjor naervaeret av voluntorer hverdagen for barna tryggere. Flere i politiet straffer barna med vold, da dette ikke er ulovlig. Barna er i fengselet av forskjellige grunner; lommetyveri, vold eller (som oftest) fordi de selger eller tigger i gata, dette er nemlig ikke lovlig. Det er mange triste historier og krevende barn.

Denne maaneden skal jeg jobbe paa skolen, og hjelpe til med aa aapne det nye lokalet. Fra september av skal jeg jobbe i fengselet, sammen med en spanjol som har hovedansvaret for aktivitetene der naa. I oktober reiser han, og da skal jeg ta over ansvaret. Det blir en utfordring! Paa mange maater gruer jeg meg vanvittig til saa mye ansvar, men paa den annen side er jeg jo her nettopp for slike erfaringer. Det blir nok veldig laererikt. Helt alene kommer jeg jo ikke til aa jobbe, det er mange voluntorer i Aldea Yanapay. Ungdommer fra hele verden. De fleste blir for kortere perioder, men naa er det to andre jenter som og skal vaere her rundt et halvt aar. Ei av dem kommer fra Forde i Norge, det er en snedig tilfeldighet. Generelt er det veldig sosialt, nesten hver dag henger vi ut i Aldea husene eller paa kafeen, paa en av plazaene eller paa andre trivelige kafeer. Ellers gaar dagene og jeg leser en hel del og masse boker, tror jeg skal begynne paa yoga- og dansekurs snart, og ja - slik er altsaa min nye hverdag her. Jeg trives, det gjor jeg.

Jeg sender dere der hjemme masse varme tanker og kjaerleik, dere veit jo det, at naar jeg savner hjem saa er det jo DERE jeg savner!

En stor klem fra hu derre beafeabella i Peru.

tanketanken

Arkiv

Blogger

29.08.2007

13.08.2007