Naa er det bare meg

Naa har Navid dratt. Naa er jeg aleine. For plutselig har alle dratt. Vi sa hadet for en time siden, og jeg dro hjem til et hotelrom med bare mine ting og mitt rot. Naa er jeg aleine, og jeg folte meg ensom og satte paa musikk og begynte aa rydde i rotet, for jeg gadd ikke graate. The Clash, London Calling. The Cure, Catch. Tilfeldig spor; Lou Reed, Take a walk on the wild side. Den horer jeg paa naa. Repeat. Det er fint hvor mye musikk kan gjore med en daarlig dag. Natt. Morgen. Klokka er fire og jeg har gitt opp tanken paa sovn. Det er ikke kun det aa plutselig vaere aleine som foles kjipt, det er og folelsen av aa gaa glipp av noe. Med alle venner saa langt borte. Og naa skal saa og si alle jeg kjenner begynne aa studere. De som ikke allerede er godt igang. Jeg er altsaa her. Det burde jeg vaere glad for. Jeg er jo egentlig det og, er jeg ikke? Det er bare det at akkurat naa blei jeg plutselig saa aleine. Jeg tenker ikke aa begynne aa studere for om muligens to aar. At det er lenge til bekymrer meg ikke, det er bare det at det hadde ikke vaert saa dumt aa drive med teater igjen, vaere i et studentmiljo og ha venner mer tilgjengelig. Men da tenker jeg det at jeg ogsaa vil dette, og alt det andre. Luksusproblem pleier mamma aa si da, jeg er helt enig, men noe maa man jo bekymre seg over. Haken med aa vaere flink til aa planlegge er det at en ofte ender opp med aa lure paa om en gjennomforer det en gjor fordi en har lyst eller fordi det var planen. For eksempel har jeg gledet meg til aa ta elvebaat nedover amazonas elva i fire dager. Starte her fra Iquitos og ende opp i Pucallpa.

"Hores ut som noe som kan vaere en kul opplevelse, og dessuten en grei maate aa komme seg tilbake til Cusco paa," tenkte jeg.

Men igaar var jeg innom havna og saa paa baaten. En sliten lastebaat. Det var en etasje der hengekoyene hang tett i tett rundt en simpel bar, som for oyeblikket var stengt, hoy og daarlig reaggeton musikk overdovet de fleste selgerne som gikk rundt paa dekket og ropte at de hadde gele, rundstykker, vann, sjokolade, tannpirkere og pinsetter, ja det aller meste, til "un precio especial".

"Ikke faen!" tenkte jeg.

Og det saa nok mannen som viste meg rundt, for han sa det at det og fantes smaalugarer med koyeseng. Dobbelt saa mye kostet det for senga, og tre ganger saa mye for rommet.

"Ok" tenkte jeg da.

Det som fikk magefolelsen til aa knurre mest var det faktum at jeg saa ut til aa vaere eneste turist ombord. Som jente som reiser aleine skiller jeg meg desto mer ut. Saa og si alle guttene jeg passerte slang ut en og annen kommentar, provde aa fange blikket og var generelt ikke i besittelse av noe i naerheten av det en kaller diskresjon.

"Det der kan bety fire dager med helvete" sa Navid.

"Jeg veit, men jeg ville, og jeg har gledet meg til aa sette streken fra Iquitos til Pucallpa paa kartet (bmrk: jeg har som maal og ha reist rundt i hele Peru for jeg stikker nesa mot Norge)" sa jeg.

"Det verste som kan skje er at du stenger deg inne paa rommet i fire dager" sa han da.

"Aesj, hva syns du jeg bor gjore?" spurte jeg.

"Helt opp til deg det der, Bea" svarte han.


Lou Reed synger:

"Hey babe Take a walk on the wild side I said Hey honey Take a walk on the wild side and the coloured girl say dodorodorodododo..."

Enda skal jeg vaere i Iquitos ett par dager, jeg trenger ikke aa bestemme meg naa, men snart. Om noen timer skal jeg mote Rene, en venn Paloma og jeg ble kjent med da vi var her, det blir nok fint. Fint blir det og aa komme tilbake til Cusco. Naa ligger jeg aleine i senga paa hotelrommet med bare mine ting, mens Lou Reed synger det samme for meg om og om igjen.

Hva syns du jeg bor gjore?