Argentina

For to dager siden krysset jeg en grense, men det foltes som om aa ta turen tilbake til Europa. Jeg er naa i Argentina. Jeg har en bok full av kraaketegn og skriblerier, og et kameraet fullt av bilder. Mye skal inn paa Tanketanken. Det tar bare litt tid.

Naa befinner jeg meg i Salta. Det var en reise paa trettifem timer ganske saa i strekk fra Chochabamba. Vi er alle friske. Endelig. Disse bakterier og basselusker har gaatt paa rundtur mellom pikene, men hoppet haarfint over meg. Heldigvis. Imorgen pakker vi sekkene igjen, stiller oss ved veikanten med tommern opp og hopper forhaapentligvis paa en truck eller et lasteplan i retning Buenos Aires. Det er hvertfall planen. Men disse planene de vrir og snor og strekker paa seg. Heldigvis. Paa fottene igjen, og paa vei igjen, er vi hvertfall. Endelig.

17. mai

"Jeg forbinder 17. mai med Bea sin barnslige glede over denne dagen."

"Virkelig? Hm. Joa, jeg har alltid elsket 17. mai."

"Hvorfor det?"

"Jeg antar det er fordi det er den ene dagen i aaret jeg syns nordmenn fester med stil. Det er den eneste helligdagen vi har hvor vi gaar ut for aa feire sammen, og ikke stenger oss inne i vaare flotte hus, med god mat og kun den naereste familie. 17. mai er en dag der tingenes tilstand blir snudd paa hodet. Vi feirer i gata, paa skoler, ved raadhuset og i nabolag. Du moter alle slags gamle kjentfolk. Folk du har savnet, uten a kanskje oppdage det for i det oyeblikket de staar der foran deg med en kroneis i den ene haanda og et flagg i den andre, og du moter folk du ikke har savnet og unngaatt med vilje, men paa en slik dag som denne sier du naa gratulerer med dagen og gir en klem for det. Vi gaar i tog, spiser is og polser, har sekkelop og loper med potet i skje, vi holder taler og vi husker. Vi sier det er en dag for barna, men egentlig er det en festdag for oss alle. Store som smaa. Barna spiser og leker, undommen fester, og det samme gjor egentlig den eldre generasjon. Spiser og fester. Det er en flott dag."

"Jeg likte 17. mai feiringen i Aas. Bedre enn i Bergen. Kanskje fordi jeg var storre i Bergen..."

"Husker du salutten, Maja?"

"Jaaa, den hadde jeg glemt."

"Jeg pleide alltid aa sprette ut av senga naar det braka los og sette meg paa trappa utenfor, ogsaa pleide pappa aa komme med en flaske med sjokolademelk og sette seg ved siden av meg. Og sakte men sikkert begynte folk aa heise opp norske flagg og vise seg i finstasen utenfor, og da ble det fart i mamma som fikk meg inn i denne varme, ekle, stikkende bunaden."

"Haha, - husker du da vi begynte aa bli store nok til aa nekte aa gaa i bunad? Hvor mye styr det var med aa finne andre klaer? Som var fine nok og kule nok?"

"Husker du aaret med de forferdelige sarongene? Du og jeg og Vaiva kjopte like, bare at din var rod og min var blaa og Vaiva sin var gronn? Jeg har bilder av oss, de var grusomme og vi bare litt sote."

"Haha! Mitt rode skjort matchet mitt forferdelige rode haar med stil. Husker du at jeg farga haaret med glansvask som bare skulle vare i en uke, ogsaa varte den soren meg i nesten ett aar."

"Ja, jeg provde den samme, og den syntes ikke paa meg."

"Brunette faen!"

"Blondie bertae!"

...

"Jeg haaper Ingvild kommer idag."

"Mmm."

"Saa du kan feire 17. mai med henne. Jeg blir nok liggende i denne fordomte senga idag og."

"Feire 17. mai? Greit nok at det er en kul dag i Norge, men dette er Bolivia. Hva skulle vi gjort? Tegna norske flagg, sunget "Ja, vi elsker..." i gata og overspist oss paa is, som noen feite frp tilhengere i norske kolonier i Spania? Nei, vet du hva, Maja."

"Hehe. Sant nok."

"Jeg tror jeg skal ringe til familien, og til Vaivus, aa synge "det er landet i rodt, hvitt og blaatt", ogsaa drar jeg til den landsbyen og besoker den nye munke vennen min (*). Og ikveld lovte jeg aa dra tilbake til den slitne puben med den trivelige vennegjengen, som alle hadde barn paa min alder (*)."

"God plan. Jeg ligger her. Og blir frisk."

"God plan."

...

"Mulig jeg spiser en is idag."

Gratulerer med dagen, - kjente og kjaere!

Feire nasjonaldagen med liv og lyst!

(* mer om min nye munke venn og den slitne pub seinere)

Brooklyn Follies,

skrevet av Paul Auster. Jeg har nettopp lest denne fortryllende boka, og i natt dromte jeg om karakterene. Det er en intelligent bok om dumskap og hverdagsliv. Enkelt skrevet og helt nydelig! Les den, og fortell meg hva dere syns.

Paa tur med telt og primus:

- Aguas Calientes, Peru:
telt haarfint plassert paa veien opp til Machu Picchu. Venstre side; en halv meter fra skraaningen ned mot den brusende elv. Hoyre side; centimetre uti den rolige bilveien, som vi dog fikk merke at var mer traffikert enn forventet, da blant annet en traktor kom brasende og skremte nesten livet av oss klokka tre paa natta.

- Aguas Calientes, Peru:
en tom fontene ga ly for vaer og vind.

- Pisac, Peru:
Jose, kokken paa Ulrikkes cafee, var saa elskverdig aa la oss (nesten) alle faa telte paa det o saa harde sement tak. Det regnet og blaaste. Masse.

- LaMay, Peru:
vi var saa heldige aa ha en hel liten campingplass, med basseng med medisinvann, ganske for oss selv. Vi spiste Lilys nybrakte brod til frokost (eller ble det lunsj?). Enda hadde vi ikke investert i vaar kjaere primus. Enda visste vi ikke hvordan vassen Maja suppe smaker.

- Coroico, Bolivia:
Vi teltet paa den lokale fotball banen. Maja vaaknet av at en hone plukket henne i hodet, for den klukket fornoyd og satte til livs matrestene fra kvelden i forveien.

To be continued ...

Forfjamset og forvirret masefjas. Ja.

Jeg har aldri for folt det slik som jeg har folt meg den siste tiden. Det er ikke daarlig og det er ikke bra. Det er uvant. Det er en folelse av forandring som det er vanskelig aa sette ord paa. Jeg har alltid pratet mye, og mens jeg har pratet har jeg forstaatt hva jeg sier. Hva jeg foler og hva jeg trenger. Jeg har alltid likt meg best i andres selskap, og fort folt meg ensom aleine. Naa gaar ordene i staa. De krangler og skuler paa hverandre, de gaar i krig og de gir ikke mening. De vil ikke ut. Jeg forstaar ikke hva jeg sier, hva jeg foler og hva som mangler. Plutselig foler jeg meg ensom i andres selskap.

For forste gang har jeg mistet noen helt uforventet. For forste gang har jeg opplevd det jeg tror maa vaere sorg. For forste gang har jeg hjemlengsel, og savner paa ordentlig. For forste gang flytter jeg for meg selv. Jeg flytter til Cusco, til Peru, til Sor Amerika. Syv timers tidsforskjell, spansk og kyss paa kinn. Jeg flytter til en helt annen kultur som jeg paa mange maater foler meg mer hjemme i. Likevel skjonner jeg ikke hva jeg gjor her. Hva gjor jeg egentlig? Jeg savner aa jobbe konkret og se resultater. Jeg savner aa bruke meg selv. Jeg savner aa sitte i en blackbox aa fundere over livets finurligheter og merkelige menneskerelasjoner gjennom scener og replikker. Dessuten savner jeg venner og familie i Norge. Jeg savner Oslo, kroneis og vaarsol. Og jeg vet at hvis jeg hadde hatt dette, hadde jeg savnet det jeg har her naa desto mer.

Hvorfor blir jeg aldri fornoyd?

Hvorfor skal jeg vaere saa fordomt rastlos?

Hvorfor tenke bakover og fremover?

Hvorfor vaere sliten og likevel ikke ville sove?

Hvorfor greier jeg ikke aa slappe av?

Jeg tror en kjent mann har sagt at rastlosheten folger med denne generasjon. Jeg husker ikke hvem som sa dette, og om han tenkte paa min generasjon. Kanskje ingen har sagt det. Rastlos er jeg hvertfall. Og faen saa bortskjemt som befinner meg midt oppi alt det jeg vil, og fremdeles foler at noe mangler. Plutselig virker det jeg ikke vil ha fristende. Bare litt. Likevel.

Jeg har ingen klasser og forelesninger jeg maa rekke. Heller ingen jobb. Ja, det er befriende, men ikke bare. Det handler om dette med aa bruke seg selv. For forste gang har jeg ingen konkret plan for fremtiden. Det er ikke daarlig og det er ikke bra. Det er uvant. Jeg planlegger alltid. Jeg skriver alltid lister. Naa kan det virke som om magefolelsen har gaatt seg vill i alle mine lose og faste planer. Forventninger, krav og begrensninger.

Det aa reise er utfordrende. Det aa vaere reisende og det aa vaere utenfra. Saa tilstedevaerende og samtidig saa langt borte. Jeg laerer mye og jeg tenker mer. Blir jeg stor, mon tro? Bare litt. Likevel. Hvor vil jeg? Og hvor vil jeg med denne teksten? Fjas og mas er dette blitt. Jeg slutter med aa referere til starten;

En folelse av forandring som det er vanskelig aa sette ord paa. Ja.



Du som leser dette -

hvor vil du?

og hvordan foles det?

(Tanketanken garanterer din anonymitet om det er onskelig)

Ogsaa legger jeg til at dette er naa. Slike oyeblikk av melankoli og forvirring. Ikke vedvarende. Saa ingen bekymringer. Jeg lever da livet!

Death Road Survivers

Jeg suste nedover veien med vind i haaret og sommerfugler i magen. Explorama kalte vi oss. Turpakke med buss og sykkel og guide og alt slikt. Forbi oss igjen suste kompaniet X paa svaere mountain treck sykler, med gedigne hjelmer og rode vester. Litt annet utstyr enn Exploramas slitne anorakker, ganske saa alminnelige hjelmer og sykler som minnet svaert mye om den til min far som jeg mistet kun maaneder for jeg dro til Peru.

"Jaja, min fars sykkel fungerte da aldeles ypperlig paa turer nedover grusbakkene til Aarungen i Aas," tenkte jeg i det guiden vaar, Jose, vinket oss ut til siden og pekte nedover en smal grusvei som gikk ganske saa strakt nedover de bratte fjellveggene.

"Det er naa det begynner, amigos," gliser han. "Her er ingen gjerder og fall paa ca. 3000 m. Det sies at mellom 200 og 300 personer mister livet sitt paa denne strekningen aarlig. Derfor navnet El Camino de la Muerte, eller Death Road. Vi startet paa 4700 m.o.h. og ender i Yungas dalen paa 1200 m.o.h. Totalt er det omtrent 40 mil i nedoverbakke. Sykl midt i veien, eller paa kanten mot stupet, det er tryggest. Dette er farlig, amigos, og dette er moro! Lets go!" Ogsaa steiler han litt saann toft med sykkelen og suser nedover dodsveien.

"Ok. Bremse, Berit, bremse," sier hodet, bein og armer. Jeg smiler litt saann skeivt og usikkert til Hanna i det jeg sykler forbi henne. Hjelmen hennes sitter skraatt og litt rart paa toppen av de store rastaduppene hennes.

Jeg sykler nedover, og det gaar egentlig ganske fint. Jeg sykler forbi vannfall og flott utsikt mot fjell og dal og gamle bilvrak og kors som markerer steder der noen har vaert uheldige. Jeg sykler forbi Nico fra Sveits, som har punktert et hjul, og jeg sykler forbi diplomatsonnen fra Skotland, som har problemer med kjedet sitt. I en sving merker jeg at noe er i ferd med aa skje med sykkelen min.

"Ok. Bremse, Berit, bremse, bremse, bremse. Stopp."

I det jeg setter beina i bakken sier det "knekk" og setet mitt triller bortover veien og mellom hjulene paa en minibuss som tuter og suser forbi meg. Jose kommer syklene forbi og spor om alt er vel. Da han ser problemet mitt, trekker han paa skuldrene og spor om jeg vil ha sykkelen hans. Det er visst ikke flere ekstrasykler igjen.

"Amigo, vent naa litt," sier jeg, mens beina fremdeles skjelver under meg. "Hva er dette for en sikkerhet? Dette skal ikke skje. Dette kunne vaert farlig. Jeg er faktisk ganske sint."

Han horer ikke helt paa meg, og jeg kjenner at jeg egentlig ikke vil tenke saa mye mer paa dette med manglende sikkerhet naar det fremdeles er to timer med sykling og bakker og stup og kors igjen. Jeg tar sykkelen hans, som er litt for liten og mangler noen gir, og sykler og rister nedover de neste to timene med bakker og stup og kors. Vel fremme i Coroico hilser kompani X paa oss fra en av de lokale pubene langs veien. De svaere mountain treck syklene staar parkert utenfor. De gedigne hjelmene henger paa styret. Maja tar seg en royk, og Hanna og jeg skaaler med hver vaar iskalde Paceña. Vi faar en t-skjorte hver hvor det staar:

"Explorama Adventures - Death Road Survivers!"