"Du er sikker paa at du vil dra alene?"
Mis hermanitas ligger aa halvsover i koyesenga. Klaer, boker, skrivesaker og jenteting ligger strodd utover gulvet. Sekkene er rimelig tomme.
"Dere er sikre paa at dere ikke rekker bussen i kveld?"
Jeg trenger ikke vente paa svar. Stemningen er sovnig og slapp. I kroken ved mitt lille gasskjokken staar en plastpose med vin og potetgull. Greit nok. Jeg kjenner jeg er litt irritabel og veldig rastlos. Sekken min er pakket og beina mine vil ut dora, ned trappa, ut den blaa dora i Kurkurpata 140 og inn paa en buss som kjorer i retning mot Titicaca. Naa.
"Jeg drar. Da sees vi paa Plaza de Armas i Taquile imorgen? Saann mas o menos en gang paa kveldingen?"
Det er visst en plan.
"Gringa loca, jeg folger deg til bussterminalen. Det blir billigere hvis jeg kjoper billetten."
Han tar opp sekken min og trasker ut dora, ned trappa og ut den blaa dora i Kurkurpata 140.
"Buen viaje, chicas!"
Jeg trasker etter. Vel fremme paa bussterminalen faar jeg akkurat plass paa siste nattbuss til Puno. Naar jeg kommer ut fra damenes lille rom staar han og gliser dette skjeve, lure smilet.
"Jeg skal til Puno."
"Que cosa? Estas loco? Du har ikke penger og ikke klaer, og dessuten vil jeg ikke drasse rundt paa en irriterende peruaner."
Han trekker paa skuldrene.
"Du betaler for maten, og jeg passer paa at du ikke kjeder deg. Billett er kjopt. Jeg skal til Puno."
En halvtime etter sitter vi paa bussen.
"Estupido eres!"
"Oye, cayate!"
"No me hodas! Quiero dormir."
Klokka fem paa morgenkvisten ankommer vi Puno. Vi trasker i retning markedet, og i det vi runder hjornet roper tre gutter etter oss.
"Gringa de pota, vete a mierda!"
En av dem aapner buksesmekken og pisser paa veggen. En annen skjaerer en grimase og viser meg fingern. Henry drar meg videre i det jeg har tenkt til aa svare.
"Ikke forvent deg at jeg gidder aa faa bank av tre stinkende drittsekker for din skyld. De er fulle, Bea, ikke bry deg."
En halvtime etter har damen som lagde juicen bak disken paa markedet lurt fra meg seks soles.
"Velkommen til Puno!" gliser Henry. "Folk her er mer reserverte, sleipe og dessuten gjerrige."
"Jada," tenker jeg. Og folk fra regnskogen er alltid blide, de fra hovedstaden er snobbete, folk fra kysten er spesielt patriotiske overfor sine byer og i Andesfjellet bor det utspekulerte indianere. Peruanere er generelt trivelige, men noksaa uaerlige. Chilenere er omtrent like spennende som aa tygge paa spiker, brasilianere er gaerne, de columbianske piker er lekre og argentinere lidenskapelige og arrogante. Jeg begynner aa bli kjent med klisjeene. Bolivianere taaler ikke trynet paa peruanere, peruanere hater Chile, Chile og Argentina krangler om grenser, Columbia og Brasil har et anstrengt forhold og i Ecuador har de ikke spesielt hoye tanker om Peru. Kriger og kriser, grenser og ressurser, kolonitid og utbytting, vestlig tankegang kontra opprinnelig kultur.
"Jeg liker ikke denne byen, la oss stikke ut til oyene," sier jeg, mens jeg gjor meg ferdig med juicen.
Baat til Taquile gaar ikke for dagen etter, saa vi drar til Uros og derfra til Amantani. Titicaca ligger paa omtrent 3700 meter over havet. Klimaet er toft, og barnedodeligheten hoy. Uros oyene er laget kun av siv, det samme er mange hus og baater. De innfodte gaar kledd i sine typiske folkedrakter. Turistene klatrer ut av baaten og knipser bilder som gale. Vi har tjue minutter paa Uros for baaten gaar videre til Amantani. Jeg foler det litt som aa vandre inn i en fornoyelsespark. Jeg liker ikke maaten de innfodte maa selge sin kultur for aa tjene penger. Bak de forste husrekkene laget av siv glimter det i bolgeblikk. Henry leter etter enn venn vi ble kjent med da vi overnattet her i sommer. Han finner ham ikke. Han har visst flyttet til Puno. Vi klatrer tilbake i baaten. Henry aapner en ol og begynner aa fortelle om en fantasiverden han lagde for seg selv da han var ti aar.
"Jeg har magiske krefter, og jorda mangler ressurser. Jeg loser problemet ved aa gjore alle menneskene mindre, bittesmaa, da er det mer en nok til alle. Det finnes ikke menneskeraser i verdenen min, alle er er et resultat av en miks av alt. Om noen vil vaere latino, gringo, afrikaner - ja, hva de maatte onske for en dag, ett aar, en tid, er det bare aa sporre meg. Jeg har jo magiske krefter og fikser det paa et blunk. Jeg er sjef! Det finnes ikke biler, men diverse gaaveier opp til verdensrommet. Det er ikke langt. Noen spesielle type griser spiser opp soppelet og avforingen deres er som sement. Det blir brukt til aa lage hus. De gamle husene er jo saa store."
Mens han forteller om barnedrommer og fantasier, og om verdenen der han er konge og president og sjef over sjefer, med Gandhi ved sin side, begynner jeg aa tenke paa mine prinsesse leker med Marte, hettegjengen, sporsmaalstegnet og vanntaarnet, Estelia og jenta i kula, fisking og olabil med min fetter, treet jeg pleide aa prate med i skogkanten, fillerya Frank og de eplene som pleide aa se saa rart paa meg. Vi blir sittende aa tenke litt hver for oss, og tre timer etter ankommer vi Amantani. Ved hjelp av Henrys sjarm blir vi fort innlosjert hos en familie. En pike med lange fletter, hatt og skjort folger oss opp til huset, det er en halvtimes klatretur oppover inkaenes gamle og steile terasser. Hun snakker bare naar hun blir tilsnakket og hever aldri stemmen.
"Hvordan er forholdet mellom mann og kvinne her?" spor jeg etter at vi har kommet frem til huset vi skal bo i.
"Vel, ganske klassisk. Kvinnene styrer i hjemmet. I de delene av samfunnet som er lukket. De har ikke tillatelse til aa ytre sin mening i politiske moter, eller snakke hoyt offentlig. Mannen bestemmer alt utenfor husets fire vegger. De har forskjellige roller og oppgaver. Mannen saar og hoster poteter. Kvinnen saar og hoster urter."
Han ser reaksjonen min, og avbryter meg for jeg faar sagt stort.
"Hvem er du til aa domme, Bea? Du hverken kjenner eller skjonner denne kulturen. Du kommer ikke herfra. De lever slik de alltid har gjort, og de virker fornoyde. Ikkesant?"
Jeg vet han har rett. Paa mange maater. Likevel foles det som om noe helt grunnleggende mangler naar kvinnene blir paalagt restriksjoner som gjor at de ikke kan utfolde seg slik de kanskje maatte onske.
Paa kvelden sitter vi inne paa det lille kjokkenet til familien vi bor hos. Huset er laget av leire, og maten blir preparert paa aapen ild. Vi blir servert poteter, suppe og mate de coca. En venninne av familien spiser kvelds sammen med oss. Hun kommer fra Cusco, men jobber paa oyene her.
"I am Marita, the most sexy guide on the islands!"
Hun er flott. Hun er herlig. Hun faar dype rynker rundt oynene naar hun ler. Det gjor hun ofte. De snakker om politikk og historie hele kvelden. Om inkatiden og inkvisasjonen. Om alle de forskjellige kulturene som finnes i Peru, og problemene det forer med seg. Om forskjellen mellom rik og fattig, og mellom by og land. Om kriger, korrupsjon, militaerkupp og terrorisme. Om massakrer, rasisme og urolige tider. Om Peru som stadig sliter med store sosiale og okonomiske problemer, men som er et land i forandring til tross for inhabile presidenter og udugelige styresett. De snakker om en hverdag og en oppvekst som er vanskelig for meg aa fatte og forstaa. Jeg blir sittende aa hore paa helt frem til regnet begynner aa tromme paa blikktaket, Marita drar hjem og vi gaar og legger oss.
Dagen etter staar vi opp tidlig og bader i iskaldt vann og rekker saavidt baaten til Taquile. Paa Plaza de Armas venter vi paa de andre. Og vi venter. Og venter. Vi setter oss og spiser paa en restaurant og krangler om det vi alltid pleier aa krangle om. En gutt kommer bort til bordet vaart og spor om mat. Henry blir stille og faar et rart drag over ansiktet. Jeg gaar inn og betaler og naar jeg kommer ut er han borte. Javel. Jeg finner en trapp, gaar opp, setter meg paa taket og haaper at ingen ser meg og at dette er lov. Jeg tenker paa Norge. Paa Solbakken og paa Kvinnherad, paa sist gang jeg var her med Paloma og paa at hun naa er i Norge, paa alle vennene mine hjemme og paa vennen min som ikke er mer. Jeg skriver brev og leter etter ord. Seks jenter i knall gronne og blaa skjort kommer opp paa taket. De spiller volleyball, spionerer paa de der nede, fniser og snakker sikkert om den heiteste gutten paa oya. Det tenker jeg meg hvertfall, men jeg skjonner ikke ketchua. Etter en stund reiser jeg meg opp og titter utover plazaen. Noen menn arbeider med aa bygge et hus, og fem utlendinger sitter og slapper av paa muren mot havet. Etter flere minutter gaar det opp for meg at jeg staar og stirrer paa venninnene mine. Hvordan kan jeg ta feil av Hannas blonde rastadupper og knallgule solbriller?
"Oye, - hermanas! Saa glad jeg er for aa se dere!"
"Ja, det var en annen tone enn da du dro," sier Ingvild og ler, mens hun gir meg en klem.
Etter en stund kommer Henry tilbake i godt humor. Han har funnet en familien vi kan bo hos. Vi spiller kort og forteller spokelseshistorier, vi gaar kveldstur og gaar oss vill, vi ser paa soloppgang og vi bader. Henry og jeg er nodt til aa ta en tidligere baat enn de andre tilbake til Puno. Vi avtaler og motes paa Plaza de Armas paa kvelden. Mannen som solgte oss billetter til returen har visst lurt oss, og vi maa betale paa nytt. Henry er sur. Vel fremme i Puno skal jeg betale for taxien, men hundrelappen min er falsk. Jeg husker den hyggelige mannen jeg vekslet penger av, og forbanner de reserverte, sleipe og gjerrige menneskene i Puno. Vi setter oss ned og tar en kaffe og krangler om det vi alltid pleier aa krangle om. Jeg sier at det er siste kvelden min sammen med to av venninnene mine for de drar til Cuba, og at han kan stikke til Cusco med det daarlige humoret sitt. Jeg gir ham tjue soles til returbillett, men han nekter aa ta imot. Greit nok. Hans stolthet. Hans problem. Som vanlig ber vi hverandre dra til helvete, og gaar hver til vaart med visshet om alt kommer til aa vaere normalt naar vi ser hverandre igjen. Bare at naa er det to maaneder til. Jeg drar til plazaen for aa mote de andre. Jeg venter. Og venter. Det begynner aa regne og jeg begynner aa fryse.
"Faen."
Jeg ringer en jeg savner i Norge, og naar jeg kommer tilbake til plazaen staar Maja og venter paa meg. Vi spiser og feirer med vin og pisco sour at en to ukers antibiotikakur er over, og vi skaaler for Lauren og Ida sin tur til Cuba, og Ingvild, Hanna, Maja og min sin tur til Bolivia, Paraguay, muligens Brasil, Argentina og hvem vet, kanskje Chile?
Naa sitter jeg paa Bolivia sin side av Titicaca sjoen, i Copacabana, og tenker paa dagene som har vaert. Jeg tenker paa Ida og Lauren, og jeg lurer paa om Henry har kommet seg tilbake til Cusco. Jeg tenker paa at en reise har begynt, og at det foles godt. Vi har ingen bestemt plan eller reiserute. Jeg ser frem til aa se Bolivas saltlaker, oppleve byen, gruvene og historiene om Potosi og dens fordums rikdommer, drikke argentinsk vin etter aa ha besokt teaterskoler i Bueos Aires og se Iguazu vannfallene paa grensen mellom Argentina og Brasil. Jeg gleder meg til aa se steder jeg enda ikke har sett, og til aa skjonne mer av det jeg ser. Det er ofte vanskelig. Det aa skjonne.
