Dirigenten

Dirigenten hever dirigentstaven. Alt er klart. I dette oyeblikk er det han som sitter med makten. Han ser utover forsamlingen og vet at han kan dirigere dem hvor han vil. Til hva han vil. Naar han vil. Til aere og berommelse. Til dod og fordervelse. De stoler blindt paa ham. Er de naive? Om man ser forbi det karismatiske ytre som saa lett fascinerer, blinder og forkropler er han bare en mann. En mann med staven i sin besittelse. Er det der forskjellen mellom ham og dem ligger?

Med en galant bevegelse har han paa et oyeblikk forvandlet den sitrende stillheten til en symfoni av lyder, bevegelser, farger, tanker, ord og musikk. Det bruser nedover de brolagte gatene, forbi en dame med skjort, lange fletter og en hatt som flyr av henne og folger med mengden i dette sammensurium. Med staven i haanden ser og kontrollerer dirigenten alt. Han taler med sterk stemme og gestikulerer som en opptrekkbar trafikk konstabel. Han forteller om de gamle tiders glemte glans, om de tre verdener og det hoyere spirituelle nivaa han leder dem mot, harmoni og verdensfred. Ressurser faar egne ben aa gaa paa og gjemmer seg i kriker og kroker, bak de store malerier av de gamle maestroer som stirrer stivt paa hverandre fra veggene i det dunkelt opplyste labyrintnettverket av ganger, haller, stuer og saler i palasset fra de gamle tiders glemte glans. Ingen legger merke til at bilene begynner aa rustne og kjore i motsatt fil, mens de sakte glir bort fra alt. Fuglene slutter aa synge og konsentrerer seg om dannet konversasjon. Bakeren tar ut sitt nybakte brod, det er muggent og fordervet av tidens tann. De spiser for det. Noen vet ikke hvordan man sier nei. Stopp.

Har dirigenten i et forsok paa aa glemme fortid og fremtid mistet kontroll over naatid? Er det maktens rus som har sneket seg inn i de mekaniske bevegelsene som styrer alt. Haanden med dirigent staven er hevet. Sirkuset gaar videre og videre. Dirigenten proklamerer stadig hoyere og virker mindre og mindre. Det glimter i solv i den venstre fortanna, haaret er langt og tjafsete og buksa full av hull. De stoler blindt paa ham. Er de naive? Om man ser forbi det karismatiske ytre som saa lett fascinerer, blinder og forkropler er han bare en mann. En mann med dirigent staven i sin besittelse.

Eller kanskje er han som denne teksten? Tilsynelatende med maal og mening, tilsynelatende en fiksjon med visjon, som ord som henger til tork paa et gjerde av piggtraad.