Haaper det vil regne kaffe over landsbyen

"Prov aa se for deg at du bor der sammen med familien din."

Han pekte ned paa et lite hus laget av leire. Taket var av blikkplater. Der fantes ikke elektrisitet og ikke innlagt vann. Foran huset var det en liten plass. En slapp, raggete hund hadde funnet ly for sola under en benk. Paa benken satt en jente og vasket klaer. Hun var kanskje noen aar yngre enn meg, kanskje like gammel. Foran henne satt en en liten gutt og lekte med en tom flaske.

"Du har kanskje seks sosken. Foreldrene dine har ikke raad til aa gi deg en utdannelse. Du kan ikke gjore som du vil. Du har ansvar for aa hjelpe familien. Du passer smaa sosknene sine. Du tigger penger, eller selger postkort og godterier i sentrum ved Plaza de Armas. Ofte maa du ta med deg sosknene dine, saa de ikke skal vaere igjen alene. Du lager mat og du vasker klaer. Du har ikke tid eller mulighet til aa gjore som du vil. Kan du se for deg deg selv i den situasjonen? Kan du det?"

Jeg lukker igjen oynene og prover aa se for meg at det er jeg som sitter der og vasker. Jeg greier det ikke. Vi sitter lenge uten aa si noe. Jenta som kunne vaert meg, men som ikke er det, har begynt aa henge opp klaerne til tork. Gutten sitter naa foran balja og heller vann i flaska og spruter paa hunden som knurrer og tusler mot et nytt gjemmested.

"Jeg bodde her i fire aar. Det var da mamma mistet jobben."

Han trengte ikke aa si mer. Jeg hadde alt hort om faren som var musiker og som fikk et gjennombrudd og begynte aa drikke mens han ventet paa det neste. Moren som flyttet fra faren og fra by til by.

"Tenk paa det noen ganger. At det kunne vaert deg."

Jeg tenkte paa det, og paa hvor tomt og jaevlig det foles aa vaere priviligert. Han reiste seg opp og borstet sand fra buksa.

"Jeg har ikke vaert her siden vi flyttet. Det er snart ti aar siden. Det foles rart for meg aa vaere tilbake."

Han saa seg rundt og smilte litt usikkert. Slik han pleide naar han syntes at ting ble for alvorlig.

"Har du lyst paa is?"

Jeg nikket. Han tok meg i haanda og begynte aa synge en Juan Luis Guerra sang mens vi trasket tilbake. Tilbake til gater uten soppel, hus med vinduer, mobler, elektrisitet og innlagt vann.

"Ojala que llueva cafe en el campo..."


Og noen ganger tenker jeg at det kunne vaert meg.