-Lima, Peru-

08.02 - 12.02

Ikveld klokka ni gaar bussen til Cusco. Det er der jeg skal bo,

jobbe og faa dreisen paa dette spanske spraak. Jeg gleder meg.

Jeg gleder meg skikkelig! Etter snart en maaned paa reisefot

blir det herlig aa endelig komme frem. For det er Cusco jeg hele

tiden har villet kommet tilbake til. Cusco Cusco Cusco. Det er den

flotteste byen jeg noen gang har vaert i. Og der skal jeg bo.

Saa bra. Saa fint. Aa dra. I en svint. (potet poet) Det slaar meg at jeg

egentlig vet rent lite om hvordan jeg kommer til aa arbeide, hvor

jeg kommer til aa bo og hvor lenge jeg egentlig blir vaerende.

Men det gjor ingenting. Jeg tror bare at det vil bli bra. Drit bra.

Cusco er byen. Definitivt. Ogsaa gleder jeg meg saann til aa mote

venner igjen. Det kiler i magen. Weee.

Er ikke dette forresten en helt herlig setning:

"Det gjor ingenting"

Haaper det vil regne kaffe over landsbyen

"Prov aa se for deg at du bor der sammen med familien din."

Han pekte ned paa et lite hus laget av leire. Taket var av blikkplater. Der fantes ikke elektrisitet og ikke innlagt vann. Foran huset var det en liten plass. En slapp, raggete hund hadde funnet ly for sola under en benk. Paa benken satt en jente og vasket klaer. Hun var kanskje noen aar yngre enn meg, kanskje like gammel. Foran henne satt en en liten gutt og lekte med en tom flaske.

"Du har kanskje seks sosken. Foreldrene dine har ikke raad til aa gi deg en utdannelse. Du kan ikke gjore som du vil. Du har ansvar for aa hjelpe familien. Du passer smaa sosknene sine. Du tigger penger, eller selger postkort og godterier i sentrum ved Plaza de Armas. Ofte maa du ta med deg sosknene dine, saa de ikke skal vaere igjen alene. Du lager mat og du vasker klaer. Du har ikke tid eller mulighet til aa gjore som du vil. Kan du se for deg deg selv i den situasjonen? Kan du det?"

Jeg lukker igjen oynene og prover aa se for meg at det er jeg som sitter der og vasker. Jeg greier det ikke. Vi sitter lenge uten aa si noe. Jenta som kunne vaert meg, men som ikke er det, har begynt aa henge opp klaerne til tork. Gutten sitter naa foran balja og heller vann i flaska og spruter paa hunden som knurrer og tusler mot et nytt gjemmested.

"Jeg bodde her i fire aar. Det var da mamma mistet jobben."

Han trengte ikke aa si mer. Jeg hadde alt hort om faren som var musiker og som fikk et gjennombrudd og begynte aa drikke mens han ventet paa det neste. Moren som flyttet fra faren og fra by til by.

"Tenk paa det noen ganger. At det kunne vaert deg."

Jeg tenkte paa det, og paa hvor tomt og jaevlig det foles aa vaere priviligert. Han reiste seg opp og borstet sand fra buksa.

"Jeg har ikke vaert her siden vi flyttet. Det er snart ti aar siden. Det foles rart for meg aa vaere tilbake."

Han saa seg rundt og smilte litt usikkert. Slik han pleide naar han syntes at ting ble for alvorlig.

"Har du lyst paa is?"

Jeg nikket. Han tok meg i haanda og begynte aa synge en Juan Luis Guerra sang mens vi trasket tilbake. Tilbake til gater uten soppel, hus med vinduer, mobler, elektrisitet og innlagt vann.

"Ojala que llueva cafe en el campo..."


Og noen ganger tenker jeg at det kunne vaert meg.

Jeg betalte 25 soles for en flaske vin.

Jeg betalte ogsaa 40 soles til en taxi sjaafor for aa kjore fra Paracas til stranda La Minas (30 min), hente oss seks timer etterpaa, vente paa oss en time mens vi spiste, kjore oss til Pisco (30 min) for aa ta ut penger og deretter tilbake til Paracas igjen. Og jeg prutet.

Jeg tenkte ikke paa det da, men fy faen saa skitten jeg foler meg naa.

-Lorca og Madrid-

Spania 29.01-07.02

Cuando tiene algo quiere mas

"Naar du har noe vil du alltid ha mer, eller hva?"

Hamil, Palomas onkel, slenger seg ned ved siden oss etter aa ha danset ferdig med fruen. Det er den siste dagen vaar i Peru og vi har blitt dratt med til et femtiaarslag til en mer eller mindre ukjent mann fra nabolaget. Fest er det hvertfall. Folk i alle aldre svinger seg til salsa rytmer og forsyner seg godt fra buffeèn. Lurer paa om jeg var den eneste som ikke skjonte at den store kaka var av plastikk. Saere peruanske tradisjoner. Paloma og jeg har funnet oss noen stoler langs veggen etter et mer eller mindre mislykket forsok paa a danse og more oss. Naa sitter vi og nipper til noe udefinerbart, mens vi betrakter festen. Hamil tar en stor slurk av dette noe. Han er i god form.

"Og det er bra. Det er saann det skal vaere. En skal alltid ha maal og drommer aa strekke seg etter. Det som er viktig er at en tar disse paa alvor. At det ikke bare blir med drommen."

Han tar en pause og hilser paa noen som nettopp ankom festen. Vi venter paa fortsettelsen.

"Da jeg var fem aar fikk jeg en rod liten lekebil. Siden har biler og mekanikk alltid vaert en stor fascinasjon. Jeg onsket meg flere lekebiler og fikk flere. Da jeg ble ti aar fikk jeg en stor gul lastebil. Jeg tror det maa vaere den flotteste gaven jeg noensinne har faatt. Da jeg ble atten fikk jeg lappen, og da jeg ble nitten kjopte jeg min forste bil. Det var en rod liten bil. Ganske lik den jeg fikk da jeg fylte fem. Jeg onsket meg flere biler og fikk flere. Snart hadde jeg over tjue biler. Jeg hadde aapnet mitt eget bilverksted og kjopte, reparerte og solgte biler. Da jeg ble tredve kjopte jeg en stor gul lastebil. Ganske lik den jeg fikk da jeg fylte ti. Det var et stort oyeblikk i livet mitt. Jeg er en lykkelig mann. Jeg jobber med det jeg elsker. "

Han skotter bort paa ungene sine som er fullt opptatt med aa danse, snuble og le.

"Jeg skal ikke bry meg med hva de velger aa bruke livet sitt paa, det er det samme for meg. Saa lenge de gjor det de vil og tor aa realisere drommene sine er jeg en fornoyd far."

Han kaster ut armene sine liksom for aa understreke dette, og setter seg deretter tilbake og tommer glasset sitt. Han monstrer oss med dette skjeve spokefulle smilet, og vi lurer paa hva han egentlig ville med historien.

"Skjonner dere ikke? Det er jo det samme med dere, jenter! Dere har dromt om aa reise til Peru siden dere var ti aar gamle, naa er dere tjue og dere er her. Er ikke det fantastisk? Har ikke dette vaert en helt fantastisk tur? "

Jeg ser bort paa Paloma som ogsaa ser bort paa meg. Vi trekker paa smilet. Jeg tenker paa Libertad, paa krokodillejakt i maaneskinn, doen oppe i treet, paa Renè sine fortellinger, anacondaen som ble funnet der vi badet, festene i Cusco, fargesprakende mennesker som danser i gatene, paa poteter og markeder, den gangen vi mistet maten, familien og Henry paa Sacsayhuamàn, men fant Samuel, himmelen i Titicacasjoen og loppene i senga, pisco sawer, Fabio paa bussen og deretter paa den italienske restauranten, da vi trasket langs jernbaneskinnene mot Machu Picchu og toget kom, kakaoen paa Aldea Yanapay, da vi lette i flere timer etter hostellet vaart i Arequipa med en oppgitt "tante" paa slep, da Amelià dro for aa finne oss istedet for aa mote oss, blomster og coca blader i Vaginatempelet, Quillabamba som har ligget i en tidslomme og paa alle menneskene vi har mott... Familie og venner av Paloma. Jeg tror hun tenkte paa det samme.

"Saa hvorfor ser dere saa triste ut? Dette er siste dagen deres her, naa skal vi feire!"

Hamil gir et tegn paa at glassene skal fylles opp. Jeg tenker paa det som er blitt sagt.

"Naar du har noe vil du alltid ha mer, ikkesant? Saann er det jo med meg naa. Dette er ikke nok, denne turen er ikke nok, derfor kommer jeg tilbake."

Vi skaaler for dette. Og for biler og okonomi og ressursforvaltning. Og for Peru og Norge. Og for alle drommer som skal realiseres. Og for at livet, tross sine skjeve vinkler, egentlig er ganske fint.

-og naa er jeg paa vei-